I arbeidet med barn og unge har jeg observert og kjent på deres sinne og frustrasjon. I noen sammenhenger blir det kalt utagering, utfordrende atferd eller atferdsproblemer(særlig når det er mye av det). Barn som skriker, slår, sparker og ødelegger. Ødelegger matrielle goder og relasjoner.De kan komme til å skade seg selv eller de rundt dem. Disse barna kan kreve at andre skal komme seg vekk, holde seg unna. “Uoppdragene”, “krevende” og “vanskelige”. Noen til og med omtalt som håpløse eller umulige.
Ingenting provoserer meg mer enn at mennesker som jobber med barn og unge, eller har dem i livet sitt, legger skylda og makten på barna. At problemet ligger i dem og de må fikses. Det er så enkelt å jobbe med mennesker om det er slik man ser det. Gi staffettpinnen til barnet, så hva? La han eller henne løpe til h’n stuper? Er det pedagogikk? Er det relasjonskompetanse? Hva lærer man av det?
De sinte barna jeg har møtt så langt i livet, har all rett til å være sinte! Livet har vært ubarmhjertig mot noen. Skadelige oppvekstvilkår, traumatiske opplevelser, mobbing(også traumatisk), utestengelse, manglende mestring, blant så mange andre ting. For høye krav og forventninger. Uklare, for vide eller for snevre rammer.
Barn og unge som blir ydmyket av sine omgivelser, som får beskjed om å skjerpe seg. Si unnskyld. Ett barn fortalte at den eneste kontakten med klassen var når h’n måtte inn og si unnskyld. Unnskylde for sitt sinne.
Ingen unnskyldte barnet. Barnet som ble aktivt løyet til av de andre. Som gjerne ville, men aldri fikk innpass. Som ikke klarte å skjule og manipulere som de andre barna. Barnet som utrykket sine sårede følelser med sinne. Verbalt og truende fysisk. Som om ikke de hånende kommentarerene, latterliggjøringen, lyvingen, avvisningen og mobbingen var noe å bli sint for. Fordi barnets reaksjon var utilslørt, styrt av alarmsystemet i hjernen. Forsvaret, kampen og flukten. Den konstante avvisningen og falske inkluderingen setter spor i en liten kropp som har avvisning som sitt største reportear av relasjonelle erfaringer.
Barn som er blitt valgt ut for å være skrudd sammen annerledes. Terget og presset. Til ballongen sprekker. Slag, spark og dytting. Ute av kontroll. De andre blir ofrene. Gjemmer seg, gråter, henter voksne. Barnet får kjeft. Skam deg, det er ikke lov…
Hva da er ikke lov? Å sette grenser for seg selv? Å være sint? Å stå opp for sine egne grenser? Å si stopp, dette er for vanskelig for meg? Å få nok? Å bekytte seg selv eller andre? Hvis ingen lytter til dine meldinger om at du ikke liker det, at det ikke er gøy, at du har fått nok…. grensen er nådd. Du har prøvd å be om hjelp eller kanskje har ingen vist seg verdig til å være din støtte. Hva skal du gjøre da? Man blir aktivert! Alramen går, rullgardina går ned og kroppen gjør det kroppen “må”
Sinne aktiverer amygdala -det sympatiske nervesystemet. Når aktivert settes en «kjemp eller flykt»-reaksjon i gang. Du er i «overlevelsesmodus», amygdala kontroll over hjernen din. Det finnes ikke tid for en rolig og gjennomtenkt tanke, det gjør det vanskeligere å tenke klart, impulsiviteten har regien. Automodus som jeg kaller det.
Man er da utenfor toleransevinduet. Det er det “vinduet” der vi er mottakelige for læring og utvikling. Vi er trygge, passe avslappet, passe aktiv, hjernen er “åpen”. For dialog og for å se på tidligere hendelser i nytt lys. Noen er raskt tilbake i toleransevinduet, andre trenger lenger tid. For å kommunisere med noen som har havnet utenfor dette “vinduet” MÅ man ha is i magen! Man må også tåle å hjelpe barnet inn i tolernase igjen. Gjøre noe hyggelig, gi omsorg og nærhet.
Barn slår, i barnehagen, på skolen og hjemme. Noen mer og noen mindre. De slår i mangel på språk, i mangel på forståelse, i kommunikasjon om grenser.
Selv hadde jeg ett barn som forsøkte å slå seg vekk fra skolen. Fordi forventningene var for høye. Rammene for trange eller uklare og kravene for store. Han visste ikke selv hvorfor, men alarmen gikk.
Vi voksne visste det i forkant. Vi hadde forsøkt å komme i dialog med skolen. Vi visste at han overveldes av folkemengder, lyder og berøring. At voksne så mange ganger før har kjeftet og kalt ham umulig for at han handler som han gjør. Han har blitt straffet, gjort narr av og terget. Fått “konsekvenser”, blitt fjernet fra fellesskapet.
Når barn er sinte må vi lete etter årsak. Hva er det vi kan endre rundt denne situasjonen. Hvor mange ganger har man ikke hørt at man ikke kan forandre andre. Hvorfor mener da så mange at det kan vi gjøre med barn. Ikke en gang fengslene våre tror på straff.
Rehabilitering vet vi funker. Dersom man ikke rehabiliteres, havner man bare tilbake i straffesystemet. Hvis man vil endre ett atferdsuttrykk eller skadelige handlemåter må man faktisk lære og erfare nye handlingsalternativer! Rammene må endres og tilpasess.
Automodus betyr stopp!! Jeg har fått nok!! Jeg kan ikke dette!! Jeg er presset og nå skal jeg vekk!!
Mange av barna som viser sinne blir fjernet fra situasjoner, de får “konsekvenser”, blir “satt på plass”. Ofte uten mål og mening. Basert på den aktuelle voksne sin private “ryggsekk”, sine erfaringer med reaksjoner på sinne. Slår ofte ned på uakseptabel atferd.Men de de egentlig trenger er at noen lytter og leter etter årsak og hjelper til med å endre forutsetningene i situasjonen.
Forstå meg rett! Man skal ikke slå, true, skremme eller skade andre. Da må man få hjelp ut av situasjonen. Men det er ALLTID en grunn til sinne! En grunn til aktivering av automodus!
For å hindre automodus hos barn, må voksne lytte og lete. Både til det barna sier og ikke sier. Det de ser i situasjonene. De må eie ansvaret for å gjøre det overkommerlig og håndterbart for hver enkelt. De voksne må prøve seg frem og lete etter årsaker og tilpasninger i miljøet og eliminere etter tur. Hvis barnet ikke selv kan forklare hvorfor, så må du som voksen vri om “nøtta” til du finner rett vei. Slik at barnet ikke trenger gå i automodus, men kan formidle sitt sinne med ord eller ta valg som beskytter dem. De må ha ett handlingsrom som inkluderer dårlig følelser og som tåler dem!
Visste du at (i min kommune) registrerer alle barnehager fysisk tvang som avvik, mens skolene bare registrerer vold mot voksne? At selv om barnehagene har velutviklede rutiner som fremmer refleksjon og barneperspektivet, så har skolene ingen rutiner for dette. Barnet skal mestre alt og “oppføre” seg i skolen, ellers er det avvik fra barnet. Barnets ansvar. Noen voksne driver med straff og belønning. Du får ikke gå ut i friminuttet fordi du ikke var grei, du fåt ikke stjerner, du får streker, ved tredje strek ringes det hjem. Barn får beskjed om å oppføre seg langt utover mestrings nivå og straffes for å falle utenfor.
Det skal alltid være en målsetning å hjelpe barnet å mestre! Det er ikke noe barnet klarer av seg selv, det må de øve på. Og de må oppleve forståelse og det må formidles verktøy. Som en klok kollega sa en gang, hvis du skal ta vekk ett verktøy, må du erstatte det med noe annet. Vi må hjelpe barna å forstå hvorfor sinnet oppstår og formidle sine grenser før de mister kontroll. Hvis noen fortsetter å tråkke på dine eller andres grenser er du faktisk nødt til å agere!
Vær en god voksen og spør deg selv; Hva skjedde i forkant av denne episoden? Hva skjedde i situasjonen? Hva gjorde den voksne i situasjonen? Hvordan reagerte barnet på det? Hva kan gjøres for å unngå slike situasjoner igjen? Hva kan gjøres for at barnet mestrer denne situasjonen? Hvordan kan situasjonen reparers, slik at alle parter kommer ut av det litt sterkere, litt klokere?
Jeg gir applaus til alle barn som står opp for seg selv og for andre. Vi trenger en generasjon med mot til å sette sine grenser og begrensninger. Vi trenger barn som krever å bli lyttet til om vi ikke lytter nok.
Vi må tåle sinne! Vårt eget og andres. Vi må lære videre å undersøke hva det blir trigget av og hvordan man bedre kan formidle disse grensene! Sinne er en verdifull følelse som kan gjøre oss resiliente, sterke, tydelige og trygge.
En egenerfaring for å tåle og møte sinne er at det er lurt å lage noen regler for akseptabelt sinne. Hjemme hos oss er det ikke lov å ødelegge ting, slå og man må begrense hvor stygge ting man kan si(minsten med adhd kan si voldsomme og uhyggelige ting). Men i det vi tok dette vekk ble vi også enige om hva som ER lov hjemme hos oss.
Det ER lov å trampe hardt i trappa(det trigger egentlig mitt sinne voldsomt, men jeg må bare lukke ørene og gå vekk), kaste puter, bamser eller liknende i gulvet(ikke på noen), roping er ok, men helst på sitt eget rom. Dersom man har behov for å si stygge ting til andre kan man skrive det ned eller tenke det inni seg. Det er også greit å smelle med dører. Det er lov å være alene, men det er også lov å være med noen. Kos og regulerende lek fungerer også godt for å roe ned.
For å roe ned frustrasjon(ofte før eller etter sinneutbrudd(unngås ofte om du rekker å skjønne at sinnet er på vei før begeret renner over) kan man f eks benytte seg av noen thera-play inspirerte aktiviteter.
Når barna er litt på vippen i humøret og trenger hjelp til å komme ut av det, funker dette ofte for oss;
blåse ut lys sammen. Fokuset blir på å regulere pusten og kan gjenntas til barnet ikke gidder mer😅
Mine barn har døpt en av reguleringslekene våre “juling”(upassende som det er)..🙈Det er kroppslig herjelek i husets største seng. En kontrollert “brytekamp” med masse nærhet og kos kamuflert som “kampsport”(jeg deler hjemmet med bare gutter).
Vi leker også at barnet er en pølse. Barnet ligger på ett teppe og jeg tar på ketchup og sennep, mens jeg stryker over barnet fra hodet og til tærne. Deretter er det sprøstekt løk. Da prikker jeg over hele barnet. Og til sist pakkes barnet godt inn i teppet, eller lompa da😅Det retter fokus mot kroppen og nærhet, og jeg tror det aller beste er å pakkes godt inn. Det gir en tett og trygg kroppsbevissthet og jeg har aldri opplevd at ikke barnet vil gjøre det igjen og igjen og igjen og igjen og ig….. osv
Det hender også at vi tegner vær på ryggen til hverandre. En tegner på ryggen med finger tuppen og den andre gjetter hvilket vær det er. Av og til tegner vi følelser også. Også en lek som retter oppmerksomheten mot kroppen og regulerer pusten. Regnvær, lyn og torden, solskinn, vind, storm og tåke er av det vi tegner til hverandre. Det kan også være å skrive noe. Fin lek som bidrar til felles fokus🥰
Heia sinte barn! Måtte du ha voksne rundt deg som verdsetter at du kjenner dine grenser❤
Flower for power 